Om Stensparken

Stensparken er den største parken i St. Hanshaugen bydel. Den har foruten stier og plener også lekeplasser og plaskebasseng. Ved bassenget har det siden 2007 vært enkel servering. Vinterstid er bassenget skøytebane. I den nordligste delen av parken er det fortsatt et urørt naturområde. Det er høyden” Blåsen”, som med sine 81 m.o.h. er det høyeste punkt i indre by. Fjellgrunnen på toppen her er det eneste av grunnfjell i indre by som har unngått bearbeiding av mennesker.

Denne delen av parken ble på 1800-tallet kalt ”Korpehaugen”, fra ”korpa” som betyr ravn. Ravnene holdt til her fordi de hadde god tilgang på føde i nederste del av parken - den som ble kaldt ”Nattmannshaugen”. Her ble det deponert avfall av ulik slag. Det som ble hentet fra distriktets doer ble lagt ut til tørk før det ble solgt til bønder. Den som hentet avfall og solgte videre for å ha noe å leve av, var den lokale nattmannen. Fra 1823 til 1871 bodde han der Fagerborg kirke ligger nå.

Nattmennene var det som fantes av renholdsarbeidere i byen fra 1600-tallet til slutten av 1800-tallet. De samlet avfall, tømte doer og hentet døde som ikke kunne begraves i vigslet jord (henrettede og de som hadde begått selvmord.) Videre kastrerte og avlivet de dyr. Dette var ikke noe respektabelt yrke, og nattmannen fikk sin betegnelse fordi han måtte hente inn avfallet om natten når ingen så det. Et annet ord for nattmann er ”rakker” side han ofte også var bøddelens assistent. Veien som førte opp til parken beholdt navnet Nattmannsstredet fram til 1920 da den fikk navnet Pilestredet.

Fra 1890-tallet startet arbeidet med å gjøre Korpehaugen og Nattmannshaugen til park, og området fikk navnet Stensparken etter Sten gårdsom tidligere hadde ligget i området. Kostnadene ble finansiert av det kommunale brennvinsamlaget, som også finansierte byggingen av Fagerborg Kirke. Arbeidet gikk langsomt. I årene som fulgte var det heftige diskusjoner i aviser og på folkemøter om hva slags park dette burde bli. I 1911 ble det utlyst en parkplankonkurranse. Det kom da inn forslag som blant å legge vei gjennom parken og å bygge et monumentalt bygg på Blåsen.

Folk protesterte mot slike planer, og det gjorde også Parkutvalget i kommunen. Etter vel 20 års kamp mot disse planene, ble Stensparken reddet fra slike omfattende inngrep. I 1933 vedtok formannskapet å lage en mer folkelig park uten for større inngrep i naturen enn nødvendig og med bevaring av Blåsen som naturområde. Omtrent 50 år etter at det ble bestemt at det skulle bli park her var Stensparken ferdig i 1943. Den var da ganske like slik den fremstår i dag.

Fotograf: Tommy Bjelke for Aktiv Oslo

Av mer kuriøse ting som kan nevnes i forbindelse med parken er byarkitekt Harald Aars funkispissoar fra 1937 helt i sydenden ved Sporsveisgate med tilnavnet ”Kjærlighetskarusellen”. Det var i likhet med de fleste andre offentlige pissoarer i Oslo sentrum i etterkrigstiden møtested for homofile menn. Dette pissoaret er det eneste som står igjen fra den tiden. Det ble derfor fredet av Riksantikvaren i 2009.

Skrevet av Inger-Lise Fehn

Kilder:

Byantikvarens hefte Tobias 2-3 2006 s.16-19

Aktiv Oslo

Wikipedia